Stimuluskontroll – mer enn å bare døpe adferder

Stimuluskontroll – mer enn å bare døpe adferder

Målsetningen med denne artikkelen er at du etter å ha lest den skal kjenne til hva en diskriminativ stimulus er, de ulike stegene for å oppnå stimuluskontroll samt ulike faktorer som kan påvirke innlæringen av kommandoer.

Tekst: Anna Larsson

Denne artikkelen handler om en av de grunnleggende komponentene i hundetrening – stimuluskontroll. Vi er sjelden i mål med treningen før vi har fått adferden under stimuluskontroll, eller litt mer upresist, har «satt kommando på det».  Stimuluskontroll er noe som vi førere kanskje har litt lett for å ta for gitt (som de verbale vesener vi er!), men det er mye spennende man kan lære i forbindelse med denne delen innlæringsprosessen!

Hva er en diskriminativ stimulus?

Alt som et individ kan oppfatte gjennom sansene sine er en stimulus, det vil si noe som hunden kan oppfatte ved hjelp av synet, luktesansen, hørselen, smakssansen eller en følelse. Det kan for eksempel være et ord, en lyd, en gest, en lukt eller en viss situasjon (en hendelse). At jeg legger hånda på kroppen på hunden min er en stimulus og at ringeklokken ringer er en annen stimulus.

Et diskriminativ stimulus er hver stimulus som enten signaliserer at en bestemt adferd blir forsterket («belønnet») eller at en bestemt adferd blir straffet eller ikke blir forsterket («ikke belønnet»). Den diskriminative stimulusen kan være alt ifra et ord, en lyd og synsinntrykk, til hele situasjoner. Diskriminatitve stimuli har en sentral plass i all operant innlæring (det vil si innlæring som skjer med følge av konsekvensene en adferd får).

For å gjøre det tydeligere kan vi ta to eksempler med ulike sitmuli, et telefonsignal og et kommandoord:

Situasjon 1: Telefonen ringer, du svarer, du får prate med den som ringer. Om vi analyserer situasjonen så er telefonsignalet et diskriminativt stimulus, at du svarer er selve adferden (kan også kalles respons) og at du får prate med den som ringer er konsekvensen.

Situasjon 2: Føreren sier «sitt», hunden setter seg, hunden får en godbit. I denne situasjonen er ordet «sitt» en diskriminativ stimulus som forteller hunden at en bestemt handling (nemlig «å sette seg») kan bli forsterket om den utføres. At hunden setter seg er adferden (responsen) og at hunden får en godbit er konsekvensen av adferden.

Både i tilfellet med telefonsignalet og med sitt-kommandoen handler det om diskriminative stimulus som signaliserer at en bestemt adferd kommer til å bli forsterket. Du har gjennom erfaring lært at om du løfter telefonrøret når det ringer, så får du prate med den som ringer. Hunden har på samme måte lært at når ordet «sitt» blir sagt, kan den velge å sette seg og få en godbit. Men diskriminative stimuli kan også signalisere at en adferd ikke kommer til å bli forsterket, eller at en adferd kommer til å bli straffet.

Situasjon: Du sitter i godstolen og leser avisa. Hunden kommer inn i rommet. Det er nå høyst usannsynlig at hunden kommer til å tilby en utgangsstilling, rett og slett for at du sitter i godstolen og leser avisa og den situasjonen i seg selv forteller hunden at en utgangsstilling sannsynligvis ikke kommer til å bli forsterket! At du leser avisa er også en diskriminativ stimulus som signaliserer at en adferd («å komme i utgangsstilling») ikke kommer til å bli forsterket.

Jeg kommer ikke til å gi eksempler på diskriminative stimuli som signaliserer at en bestemt adferd kommer til å bli straffet, for det pleier hundeeiere allerede å være nokså flinke til…

Definisjon på stimuluskontroll

Vi har full stimuluskontroll på en adferd, hvis:

Hunden gjør X hver gang du sier X (legger seg hver gang du sier «ligg»)

Hunden gjør ikke Y om du sier X (setter seg ikke om du sier «ligg»)

Hunden gjør ikke X om du sier Y (legger seg ikke om du sier «sitt»)

Hunden gjør ikke X så lenge du ikke sier X (legger seg ikke så lenge du ikke har sagt «ligg»)

Eller mer forenklet: «Hunden gjør X når jeg sier X og ikke ellers!» (Det vil si at hunden legger seg når jeg sier «ligg» og ikke ellers.)

Avhengig av hva man skal bruke adferden til er det forskjellige behov for viktigheten av de ulike stegene av stimuluskontroll. Om vi lærer hunden å gi labb, så gjør det sjelden noe om den ubedt strekker fram labben ved kjøkkenbordet, men vi vil ikke at konkurransehunden vår legger seg uten at vi har sagt «ligg» på konkurranse!

Stimuluskontroll fra hundens perspektiv

Operante adferder skjer alltid i nærvær av bestemte stimuli (uansett om du er bevisst dem eller ei) og disse stimuli kommer til å påvirke innlæringen hos hunden din. Det er  to ting hunden må finne ut av; hvilke adferder fører til forsterkning og hvilket/hvilke stimuli er det som forteller når adferden kommer til å føre til forsterkning? Det gjelder ikke bare at hunden har oppdaget at adferden «å sette seg» gjør at den får en godbit, den må også legge merke til de stimuli som forteller om når «å sette seg» fører til at godbitene serveres!

Stimuluskontroll innebærer altså at hunden både må kunne diskriminere og generalisere. Den må kunne diskriminere hvilket kommandoord (eller annen stimulus!) som er signalet om at en bestemt adferd kommer til å forsterkes, det vil si at den må lære seg at det er ordet «ligg» og bare «ligg» som er signalet om at adferden «å legge seg» kommer til å bli forsterket. Den må også kunne generalisere, det vil si at den må lære at kommandoordet «ligg» fortsatt betyr samme ting = at adferden «å legge seg» kommer til å forsterkes, uansett toneleie, sted, situasjon, om det er mor eller far som gir kommando etc. Disse to prosessene gir til sammen stimuluskontroll.

Sjelden bare ett stimulus

Ofte er det en hel del stimuli som til sammen forteller hunden at en bestemt adferd kommer til å forsterkes. Det kan være selve situasjonen (dere er på treningsbanen), hva du har på deg (treningsvesten), hva du har med deg (klikker i hånda, godbiter i lomma), din kroppspositur (står rett opp og ned), at du er oppmerksom og ser på hunden, og til slutt at du sier ordet ditt: «Sitt!». Vi kan lett merke at det er det samlede inntrykket av flere stimuli som en adferd er under kontroll av om vi prøver å ta bort et eller flere av de stimuli som tidligere har inngått. For eksempel kan samme hund som setter seg fort på «Sitt!» når situasjonen ser ut som beskrevet over, gjerne bli stående og se forvirret ut om føreren står på alle fire samtidig som han/hun sier «Sitt!».

«All stimuli are not created equal.»

Hunden kommer ikke automatisk til å legge merke til alle stimuli like mye. Ulike stimuli har ulik verdi, eller står i ulik plass i hierarkiet i forhold til hverandre – og heldigvis for oss er det slik! Tenk om du MÅTTE ha på deg samme sko (skoene dine er et stimulus) hver gang du ville at hunden skulle forstå at «Sitt!» betyr sitt!

Løsningen for å kunne styre hvilke stimuli som hunden skal legge merke til er forutsigbarhet. Er du konsekvent med at en viss stimulus skal signalisere at en bestemt adferd blir forsterket, så kommer adferden etter hvert til å komme under kontroll!

Det betyr også, rent teoretisk, at du kunne lære hunden din at «når jeg har joggesko på meg så betyr «sitt» sett deg, mens når jeg har gummistøvler på så betyr «sitt» legg deg.» Er en stimulus et tilstrekkelig forutsigbart signal om at en bestemt adferd kommer til å forsterkes, kommer hunden til å legge merke til det og adferden kommer til å komme under den stimulusen sin kontroll!

Nå er det vel sjelden jeg vil at skovalget mitt skal stå over mine verbale kommandoer i stimulihierarkiet, så spørsmålet blir altså – hvilken stimulus oppfatter hunden og hvordan gjør jeg for at den skal legge merke til riktig stimulus = den som jeg vil skal kontrollere adferden?

Løsningen er igjen forutsigbarhet – og variasjon. Den stimulus som jeg vil at hunden skal oppfatte, må jeg gjøre tydelig og framtredende, mens de stimuli som jeg ikke vil skal inngå må overskygges av den ønskede stimulusen og helst ikke bli statiske i innlæringsprosessen.

Om jeg i løpet av innlæringen bruker både kroppsbevegelser og verbale kommandoer samtidig, kommer hunden til å ha lettest for å oppfatte mine bevegelser og de kommer derfor til å overskygge innlæringen av mine verbale kommandoer.

Tenk deg at jeg tar en godbit, fører den over hodet på hunden og samtidig sier «sitt». Da kommer bevegelsen jeg gjør med godbiten (godbiter er noe veldig tydelig for de fleste hunder!) til å overskygge ordet mitt. Om jeg så oppdager etter en tid med trening at hunden ikke kan sette seg på kommandoen «sitt», så betyr det nødvendigvis ikke at jeg ikke har fått adferden «å sette seg» under stimuluskontroll! Jeg har bare kanskje fått det under en annen stimuluskontroll enn det jeg mente, nemlig håndbevegelsen min! På denne måten kan vi si at «alt er under stimuluskontroll» – spørsmålet er bare under  hvilken stimulus.

Jeg nevnte tidligere i artikkelen at operante adferder alltid skjer i nærvær av bestemte stimuli (uansett om du er bevisst disse eller ei) og disse stimuli kommer til å påvirke hunden din sin innlæring. Det er her viktigheten av variasjon kommer inn. Om jeg vil at hunden skal sette seg på kommandoen «sitt» og bare på kommandoen «sitt», så må jeg allerede tidlig i innlæringen variere de andre stimuli som er til stede slik at disse ikke blir «bygget inn» i kommandoinnlæringen. Jeg bør for eksempel allerede fra begynnelsen passe på å ha en viss variasjon i min egen kroppspositur, hvor hunden er i forhold til meg, hvilken plass jeg trener på, etc. Om jeg alltid trener sittende på gulvet med hunden ca en meter rett foran meg, kan «fører-sittende-på-gulv-en-meter-foran» bygges inn i min stimuluskontroll av adferd! Målet er at ved små variasjoner av så mange av de andre stimuli som er til stede til slutt har en eneste statisk, tydelig og forutsigbar stimulus igjen – mitt verbale kommandoord «sitt».

Man skal heller ikke tro at dette gjelder bare når vi har kommet så langt at vi døper adferder, det vil si at vi setter dem under stimuluskontroll, men ulike stimuli er også med i hundens oppfattelse allerede når det begynner å tilby såkalte «frivillige» adferder. Et tydelig eksempel på dette, som jeg selv har opplevd, er da jeg shapet Arvid til å løfte den ene bakfoten. Jeg freeshapet adferden ved å klikke for og forsterke små fotbevegelser av høyre bakfot og formet suksessivt fram et høyt beinløft. Men det jeg ikke var klar over i treningen min var at jeg (for å kunne se fotbevegelsene) alltid satt litt bøyd og med hodet på snei. Så det «frivillige» beinløftet hadde raskt kommet under stimuluskontrollen «mor sitter bøyd på gulvet med hodet på snei». Å få han til å tilby et beinløft om jeg satt rett eller stod, tok mye lenger tid enn andre adferder der jeg lettere kunne variere de stimuli posisjonen min innebærer under innlæringen! Løsningen på beinløftet kunne ha vært at jeg prøvde å se labben hans fra ulike vinkler slik at jeg kunne variert posisjonen min, for eksempel brukt en speil eller lignende.

Jeg har sett mange hunder som kan tilby frivillige adferder (ulike grunnferdigheter) bare på en bestemt avstand fra føreren eller bare når føreren står vendt mot hunden. Det trenger ikke alltid å være en ulempe at posisjonen og kroppsspråket vårt «bygges inn» under innlæringen (i enkelte tilfeller vil man jo at holdningen vår skal være et signal til hunden), bare vi er bevisste dette og hvordan det påvirker den videre treningen.

Stimuluskontroll i praksis 

Her nevner jeg bare kort de ulike stegne man må gå gjennom i treningen for å få stimuluskontroll. Først må vi få fram adferden frivillig og få fram en tilstrekkelig god utførelse (minimere risikoen for at vi får med variasjoner i utførelsen som vi ikke vil skal kobles til kommandoordet). Jeg skriver tilstrekkelig god  i og med at en adferd alltid er fortsatt formbar selv etter vi har satt kommando på det! Hadde det vært så enkelt at prosessen å døpe adferder samtidig hadde gjort dem immune mot endring, hadde hundetrening vært en lek!

Mange klikkertrenere synes å ha så stor respekt for dette med stimuluskontroll at de heller venter med denne delen av innlæringen til alt har blitt «perfekt» enn å sette signaler på adferder som allerede er bra nok. Her tror jeg mange kunne ha kommet videre i treningen sin og konkurrert mye tidligere om de våget å ta ut seg på tak og jobbe med stimuluskontroll tidligere! Hunden og føreren kan også ha nytte av å gå gjennom jobben med stimuluskontroll på et par ulike adferder før det blir suksessivt lettere for hver nye kommando. Personlig tror jeg ikke at man tjener noe på å drøye denne delen av innlæringsprosessen for lenge.

Slik kan du legge opp treningen av stimuluskontroll i ulike steg:

  1. Gi signalet samtidig som adferden utføres frivillig.
  2. Gi signalet rett før adferden utføres frivillig.
  3. Test kommandoen i gradvis vanskeligere situasjoner.
  4. Belønn kun om du har gitt signalet før hunden utfører adferden.
  5. Gi andre signaler og ikke forsterk adferden om hunden utfører den, gi deretter riktig signal og forsterk.

Obs! Steg 1-2 forsterker aktivitet, mens steg 3-5 forsterker passivitet hos hunden (den lærer å vente). Tilpass etter egen hund, men målet er at du skal kunne ha både frivillige adferder når du vil ha det og full stimuluskontroll når du vil ha det!

Her skal det sies at hvor man starter på stegene over varierer mellom ulike hundetrenere, noen gir signalet samtidig som adferden utføres (steg 1) andre velger allerede fra begynnelsen å gi signalet rett før adferden utføres (steg 2). Jeg har sett begge variantene fungere, så velg det du trives med. Fordelen, som ny trener, med å allerede fra begynnelsen prøve å gi signalet før adferden utføres frivillig er at du mest sannsynlig ikke blir for sen! Har man dårlig timing, slik at signalet kommer rett etter at adferden utføres, lærer ikke hunden særlig mye.

Er kommandoen din en handling eller en posisjon?

Helt til slutt får du noe å fundere litt over…

Du har lært hunden din å sette seg på kommandoen «sitt». Når hunden din sitter, repeterer du kommandoen «sitt» igjen. Hvordan tror du det påvirker innlæringen av kommandoordet ditt? Er «sitt» en handling eller er det en posisjon?

Om du sier «sitt» og hunden (som allerede sitter) ikke gjør noe, da forteller du faktisk hunden din at ordet «sitt» betyr «gjør ingenting»! Om «sitt» derimot er  en handling og hunden allerede sitter ned når du sier «sitt», hadde det vært helt riktig for hunden å bevege seg slik at den kan sette seg igjen.

Jeg tror vi kunne dra nytte av å fundere over om vi vil at hunden skal oppleve kommandoene våre som signaler på en handling eller en posisjon. Den første «sitt» (kommandoen du ga før hunden satte seg) skal holde for at hunden skal sette seg og forbli sittende enten til belønningen kommer eller til neste kommando gis.

Kanskje burde vi dessuten ha ulike kommando for hva slags «sitt» vi mener. For oss som er verbale vesener med stor evne til å resonnere omkring språklige begrep, er det lett å forstå at «sitt» betyr sitt uansett hvilken posisjon det utføres fra. For hunden som ikke har denne språklige begrepsverden hadde det kanskje vært mer logisk at vi ga den ulike kommandoer avhengig av hva slags sitt det er spørsmål om – fra stående, fra liggende, under bevegelse… Hunden utfører faktisk helt ulike bevegelser (en annen handling!) når den setter seg fra stående enn når den setter seg fra liggende! Kanskje kan øvelsen avstandskommandering bli tydeligere for hunden om ulike handlinger får ulike diskriminative stimuli!