Vanskelig eller lett å trene med?

Vanskelig eller lett å trene med?

I Canis nr 1 2024 dreide tema seg om arv og miljø. Dette er et tema som interesserer meg veldig – i tråd med blogginnlegget frå den 28. (Det er min skyld..)

Spesielt Maj-Brit Iden, Anette Matlands og Gry Løbergs artikler med fokus på arvelighet av mentale egenskaper var ytterst interessante, og pekte på oppdretternes ansvar. For faktum er at våre val av rase og individ gir oss et utgangspunkt for hvordan våre liv med hunden vil forme seg. Hvor lett eller vanskelig blir det å ha hunden i hverdagen, og hvor godt egner den seg til det du helst vil bruke hunden til?

Jeg synes det er verd å bruke en del tid på å tenke over hva som skal til for å få suksess i hundeholdet mitt når jeg nå har valgt belønningsbasert hundetrening. Når man vil unngå å bruke ubehag (straff i dagligtale) på sin hund for å korrigere dens adferd, ja så må man bli spesialist i å belønne. Så det første skritt i den retningen er at JEG SOM HUNDEEIER LÆRER MEG Å BELØNNE MIN HUND PÅ EN MÅTE SOM GIR EFFEKT FOR DEN ADFERDSENDRINGEN JEG ØNSKER – altså at hunden vil ta imot den belønningsformen jeg tilbyr.

Det er helt korrekt – som flere andre instruktører enn jeg påpeker – at belønningslek absolutt er noe som kan læres. Vi kan oppnå en MEGET bedre trening ved å lære hunden å leke. Og det kan faktisk også gjøres noe for hunder som ikke er så matglade for å bli mer interessert i matbelønning. Og jeg mener klart at vi som hundeeiere må ta på oss denne oppgaven!

MEN når så det er sagt, så mener jeg absolutt også at OPPDRETTERNE burde skjele litt til dette – uansett hvilken hunderase vi snakker om, og uansett om hunden skal være konkurransehund eller ikke. ALLE hunder har bruk for en eller annen form for trening/læring av alminnelige hverdagsting (så vel som vi som ønsker oss en Ferrari på konkurransebanen). Og nå har vi som dyrker hundesport helt sikkert mer treningsinteresse enn fru Jensen som kjøper seg en familiehund, og som ikke kjøper den med annet formål enn en ledsager på skogsturene. Vi som trener målrettet, skal nok få jobbet med belønningsinteressen, og vi har også stort fokus på dette når vi kjøper hund. Men hvis fru Jensen får tak i en hund som ikke har den store matglede, og som glor forundret når en ball triller forbi, så får hun det litt vanskelig når hun skal lære den å komme når hun roper hvis det er mange forstyrrelser til stede. Eller hun gjerne vil ha den med på turer i byen, på camping etc. og den allerhelst skal kunne gå pent i bånd. Hvis det er vanskelig å belønne hunden, og det virkelig skal legges mye arbeid i dette – hvor mye tror du fru Jensen får trent med Fido? Og hvis hun får problemer med Fido fordi hun ikke får trent – hvem taper på det? Både fru Jensen og Fido.

Jeg skulle ønske meg at oppdretterne hadde mer fokus på dette, for det er avgjort også snakk om en medfødt faktor. Det er 100 ganger mer morsomt og lettere å trene med en hund som synes at kong er gud – uten at jeg må legge måneders arbeide i dette før jeg overhodet kan få noe ut av treningen. Og hvis det er morsomt og lett å trene med hunden fordi den er lett å belønne, så får du også gjort det! Hunder som er vanskelige å belønne krever meget dyktige trenere, en omhyggelig planlegging av treningen osv.

Men hvis oppdretterne skal avle målrettet på dette, må de kjenne sitt avlsmateriale. Altså selv trene med avlshundene og få de mentalbeskrevet.

 


redaktør3

Dina Doctermann er Canis-redaktør og instruktør i Canis Hundeskole avd. Sjælland. Dina er like opptatt av god praktisk hundetrening som av dypere teoretisk kunnskap om hunder. Og så er hun forelsket i riesenschnauzere…