Hvem er sjefen?

Hvem er sjefen?

Tekst: Randi Helene Tillung 

Sammendrag

I lang tid har det vært allment akseptert, at for å få en lydig og grei hund, må man ha lederskap over hunden sin. Men hva er egentlig dette lederskapet og hva kan det brukes til? Hvilken sammenheng er det mellom lederskap og læring? Her vil jeg ta et oppgjør med lederskapsteorien brukt i sammenheng med trening og foreslå at vi heller bør bruke kjent kunnskap om hvordan dyr lærer for å endre atferd. Dette er i tråd med Stortingsmeldingen om dyrevelferd (2002) som legger nye føringer for hundetrening med vekt på at metoder skal ha en basis i kjent og vitenskapelig kunnskap.

Jeg vil også se på om forutsetningene for lederskapsteorien er tilstede. I denne delen diskuterer jeg hunden som flokkdyr, om lederskapstrening kan brukes på andre flokkdyr og om hunder bare kan trenes av de den oppfatter som leder. Til slutt vil jeg komme innpå hvordan lederskap, og andre diffuse begreper, påvirker pedagogikken til en hundeinstruktør.

Lederskapsbegrepet

Lederskap har tradisjonelt vært brukt som et begrep som forklarer alt det hunden gjør og tenker. Du kjenner deg kanskje igjen når du hører uttalelser som «Hunden din kommer ikke på innkalling fordi du ikke har lederskap», «Hunden din utagerer fordi du ikke framstår som en trygg leder» og «Du må jobbe med lederskapet slik at hunden skjønner at du er sjefen».

Lederskap blir ofte sett på som en mer eller mindre magisk egenskap som bare få mennesker har fått i gave.

For at flere skal kunne føle at de mestrer trening av hund vil jeg foreslå at vi beveger oss bort fra teorier som kan virke ekskluderende, og heller bruker læringsteorien til å gi konkrete forklaringer på hva som skjer under trening. Vi kan la flinke hundetrenere sette nøyaktige ord på det de gjør under trening. På denne måten kan vi få en enklere kunnskapsoverføring enn om vi pakker det inn i diffuse begreper som lederskap, respekt og samarbeid. Til dette foreslår jeg at vi benytter oss av det velutviklede begrepsapparatet vi finner i læringsteorien.

Litteraturen er rik på beskrivelser av hvordan man best skal straffe hunden sin. For å rettferdiggjøre hardhendt behandling benyttes gjerne begrep som lederskap og ulvemetode, for å gi inntrykk av at dette er dagligdags eller naturlig blant ulver eller hunder. I boken «Realistisk hundeopplæring» sies det at om du en håndfull ganger gjennom året har straffet såpass hardt at det tar to-tre timer før hunden kommer bort til deg igjen «gjør ikke dette så mye at det er noe å snakke om» (Solberg, 1998, s 46). Andre publiserer fotografier av seg selv mens de heiser en hund opp etter nakken slik at bena dens ikke berører bakken. I den norske boken «Hundeskolen» kalles dette å «praktisere ulvemetoden» (Steen og Wilson, 2002, s 67).

I det siste er det kommet en motreaksjon mot det tradisjonelle innholdet i begrepet lederskap. Dyktige hundetrenere som har villet bort fra hardhendt behandling av hunder har forsøkt å omdefinere innholdet i begrepet lederskap. Disse bruker gjerne kunnskap fra moderne lederskapsteori brukt i arbeidslivet. Noen foreslår også å forandre ordet lederskap til foreldreskap eller followership (Jørgensen, Canis 3/03). Dette er svært positivt, men jeg vil påstå at «de gamle» har gjort en sørgelig god jobb med å spre sitt budskap om at man må være sjef på den despotiske måten. Da nytter det nesten ikke å definere lederskap på en annen måte – spøkelsene er der – og med en gang man snakker om sjef eller flokkleder får elevene straff i tankene. Tiltakene de «nye» lederskapsinstruktørene setter inn vil uansett være basert på kunnskap om atferdsanalyse og det gir derfor liten mening å forklare det med ord som lederskap, samarbeid eller respekt.

Deilig å være gud!

Vi vet lite om hva som foregår inni hundens hode – det er mulig at vi rett og slett menneskeliggjør hunden når vi tillegger den egenskaper som lederrespekt og oppofrelse. Det er en besnærende tanke at hunden ser på oss som en gud, guru eller leder, men dette kan vi strengt tatt vite lite om – lederskap kan vanskelig måles på noen skala. Det kan derimot atferd.

Forutsetninger for lederskapsteorien

Lederskapstanken baserer seg på en antagelse om at hunder er flokkdyr. Det er dette det blir referert til i forhold til hierarki og rang. Hvis det er slik at lederskap er en så viktig ingrediens i å trene hunder fordi de er flokkdyr, så må vel dette gjelde andre flokkdyr også? Betyr det også at hunder/flokkdyr bare kan lære visse ting av dem den oppfatter som leder?

Hund, ulv, flokk

Det finnes en mengde, mer eller mindre begrunnede, teorier om de sosiale strukturene til hunder og ulver. Noe forskning er gjort på ulveflokker, men forbausende lite på hundeflokker. I følge Raymond og Lorna Coppinger (Dogs, 2001) er det faktisk ganske sjelden man har observert villhunder eller forvillede tamhunder i flokk. Dette gjør jo alle oss som har tatt det for gitt at hunder er flokkdyr ganske forvirret og frustrerte! Coppinger anfører videre at det ikke finnes alfahunner eller alfahanner blant hundene, og at hunder heller ikke danner par. De parrer seg og går hvert til sitt – adios! – slik som en del mennesker jeg kjenner.

Hvis dette viser seg å være sant, kan man ikke lenger argumentere med at vi må være leder «fordi hunden er et flokkdyr». Likevel må vi forvente at det vil oppstå en form for sosial struktur når man setter sammen en kunstig flokk – hunden hos mennesket. Hva som enn er riktigst så er det uvesentlig dersom det ikke gir oss nyttig informasjon i treningssammenheng.

En rampete geit!

For å sette det med lederskap litt på spissen vil jeg komme med et eksempel på trening av andre arter som er flokkdyr. I skrivende stund har jeg boende en geitekilling på kjøkkenet (den var litt pjusk, skjønner du). Vi vet at geiter er utpregede sosiale dyr, at de gjerne følger etter andre geiter og at det oppstår rangforhold i flokken (Fraser & Broom, 1997). Noen kaller geiten med høyest rang for «ledergeit» (Rout et al, 2002).

Denne geiten har blitt sosialisert på mennesker og har i løpet av den korte tiden jeg har hatt den blitt både kjælen og enormt rampete. Den har en del atferder som mange valpe- og hundeeiere sliter med. Den hopper opp på meg, biter og trekker i klærne mine, tisser inne og løper av gårde med tingene mine. Har jeg da dårlig lederskap på geiten min? Bør jeg stange den som straff slik jeg ser at geiter gjør med hverandre? Vil den slutte å tisse innendørs hvis jeg på en eller annen måte får «bedre lederskap» over den? Naturligvis ikke, jeg må bare trene de ulike atferdene og ikke tenke noe særlig på å være alfageit eller hva det nå skal være.

Lære kun av ranghøyere?

Er det slik at hunden ikke vil ta til seg lærdom av individ som den anser å være under seg i rang? Hvis instruktøren påstår at lederskap må ligge som en basis i treningen oppstår jo dette som en naturlig tanke hos kurseleven. Noen framhever også dette som et viktig poeng i treningen: «Hunden har den iboende egenskap at den ikke tilegner seg lærdom av en den anser å være under seg i rang – om den ikke selv finner det formålstjenlig. Da hører den bare når den selv vil.» (Saastad, Canis nr. 1/98).

Det høres svært lite tilpasningsdyktig ut å bare kunne lære av dem som står en høyere. Det er naturligvis ikke slik at lederulven har sluttet å lære fordi den ikke har noen over seg. Selv om det mot formodning skulle vise seg at ulver kun kan lære av lederen, kan man ikke trekke en konklusjon om at dette også vil gjelde i samspillet mellom ulike arter (hund og menneske).

Små barn trener hunder svært effektivt til å sitte forventningsfullt ved stolen deres under et måltid, og i utlandet kan man se løshunder som finner på en mengde atferder for å få turistene til å gi dem mat fra piknikkurven. Det er ingen grunn til å tro at hunden anser det lille barnet eller de fremmede menneskene som leder eller flokkmedlem i det hele tatt. Hunder kan lære en mengde ting fra folk den ikke ser på som leder og er farlig flinke til å lære seg en masse ting helt på egenhånd også. Ikke alle hunder trenger å ha en eier som tar Canisutfordringen (se Canis nr. 1/03) for å lære å åpne kjøleskapsdøren. Dog er det sjelden at de lukker døren etter seg helt uten videre…

Sammenligning av to teorier – lederskapsteorien og læringsteorien

Tradisjonelle tanker om lederskap er å gå i en teoretisk felle. De samme menneskene som har klokkertro på lederskapsteorien angriper gjerne bruk av «komplisert» (lærings)teori i moderne hundetrening. Men husk på at lederskap også er en teori. Om en av disse lederskapsteoriene er nærmere sannheten enn de andre er ikke særlig viktig, men heller om noen av disse kan hjelpe oss til lettere å endre atferd i den retningen vi ønsker. Lederskap, dominans og hierarkier forklarer svært lite om hvorfor hunder biter, stikker av eller tisser inne.

Det er deprimerende å se at lederskapsteoriene blir brukt som grunnlag for treningsprogram, ofte for å rettferdiggjøre bruken av aversiver, ubehag og straff. Ta for eksempel «lederskapstrening» som skal ha til hensikt å redusere rangen til et individ. Hvert av tiltakene er enklere å beskrive og bruke ved hjelp av kjent kunnskap om hvordan dyr lærer.

Et eksempel på dette finner vi i boken «Hundeskolen» der man anbefales å bruke elektrisk strømhalsbånd for å «markere dressørens autoritet» i forhold til innkalling hos unghunder. «Når hunden er et stykke borte (…) gir man innkallingssignalet. (…) dersom den ikke adlyder med det samme, gir man et kort støt. (…) På denne måten innskjerper vi vår autoritet uten at hunden påføres nevneverdig ubehag.» (Steen og Wilson, 2002, s.152).

Dette tiltaket kan vi enkelt beskrive også ut fra læringsteori: For å unngå ubehaget (strøm rundt halsen) vil hunden øke frekvensen med å komme inn (negativ forsterkning). Her og i en rekke andre tilfeller bytter Steen og Wilson ut ordene straff, ubehag og tvang, med det mer maskulint klingende ordet «autoritet».

Det kan se ut til at operant og klassisk betinging ikke er like sexy som tanken på å være leder, gud eller alfaindivid. Siden det er umulig å observere hva hunden tenker, bør vi heller konsentrere oss om å observere atferden til hunden – hva gjør hunden, hvilke valg tar den. Så kan vi manipulere ting i omgivelsene til hunden (forsterkningsbetingelsene) og se om den endrer atferd.

Verdien av en teori

En målestokk for verdien av en teori er om den kan omsettes i praksis. Lederskapsteorien refererer til en indre tilstand som ikke direkte kan observeres. Tilstanden beskrives gjerne som at «Hunden ser opp til deg». Læringspsykologiens tilnærming til forståelse og endring av atferd innebærer en kritikk av de tradisjonelle forståelsesformer og tilbyr oss en mengde prinsipper som gjør det mulig å endre atferd.

På 1950-talet var det svært vanlig å betrakte psykiske lidelser hos mennesker som symptomer på en underliggende lidelse. En slik modell tilsier at behandling må rettes mot lidelsens årsak, ikke mot symptomene. Årsakene finnes da, i følge denne tankegangen, i en eller annen form for underliggende årsak, mens symptomene gir seg utslag i atferd. Freuds psykoanalytiske tilnærming til psykiske lidelser er et klassisk eksempel på en slik tankegang. I hundeverdenen er det lederskap som forklares som den underliggende årsaken, mens Freud ofte nevnte seksualitet som en underliggende årsak til en rekke problemer. Han forklarte blant annet at hysteri hos kvinner var forbundet med undertrykket seksualitet.

Boken «Læringspsykologi» (Svartdal og Flaten, 1998) gir et klassisk eksempel på at observatøren (i dette tilfelle psykiatere) ikke ser på hvilke mulige læringsprinsipper som ligger bak, men fokuserer på underliggende årsaker:

En kvinnelig schizofren pasient på en institusjon ble belønnet med en sigarett hver gang hun gikk rundt med en feiekost. Etter hvert gikk kvinnen rundt med feiekosten store deler av dagen for å få belønning. To psykiatere ble innkalt for å gi en vurdering av kvinnens atferd (psykiaterne var uvitende om læringsbetingelsene som var arrangert). En av dem gav følgende vurdering:

Kvinnens vedvarende og tvangspregede vandring med kosten kan ses som et rituale, en magisk handling, …Kosten kan være (1) et barn som gir henne kjærlighet og hun gir til gjengjeld sin hengivenhet; (2) et fallisk symbol; (3) en allmektig dronnings septer…dette er en magisk handling hvor pasienten utøver hennes ønsker, uttrykt på en måte som er langt utenfor vår vanlige, rasjonelle og konvensjonelle måte å tenke og handle på (Ayllon et al., s3)

Eksempelet illustrerer et viktig poeng: Kjente læringsbetingelser kan påvirke atferd i så stor grad at atferden virker nærmest patologisk (sykelig). Og spekulasjoner i underliggende årsaker har liten verdi for terapeuten (i vårt tilfelle: treneren/hundeeieren).

Innenfor vårt interesseområde er lederskap den antatte underliggende årsak og en helt vanlig diagnose på problematferd har vært: «Dårlig lederskap». Dette har vært universalbetegnelsen instruktører har gitt ekvipasjene når det egentlige problemet har ligget på den observerte atferden. Siden lederskapet baserer seg på en antatt indre tilstand hos dyret kan det vanskelig måles. Derimot kan atferdsendring lett måles i frekvens, varighet og intensitet, og dette gir oss mulighet for å fastslå om tiltaket har fungert.

Tenk deg en hund som legger seg i buret sitt hver gang familien spiser middag. En tilhenger av lederskap ville gjerne forklare det med at hunden går til buret sitt fordi den har akseptert at den er lavest på rangstigen. Instruktøren som baserer seg på læringsteori ville gjerne ha oppdaget at eieren har benyttet seg av hundens tiggeatferd ved å gi den godbiter mens den ligger i buret under familiens måltider. Atferd som tilsynelatende er tegn på «godt lederskap», har altså blitt brakt under kontroll av positiv forsterkning.

Kunnskap om læringspsykologiske mekanismer vil kunne øke forståelsen for hvordan atferd påvirkes i heldig eller uheldig retning av normale klassiske og operante betingelser. Det går for eksempel ikke an å viske ut læring eller «avlære» – vi kan bare lære inn noe nytt. Når vi lærer noe nytt skjer det en biologisk forandring i hjernen. Det er akkurat som når vi spiser – spist er spist og du kan ikke fjerne det i morgen. (Drukket er drukket – selv om vi ønsker at det var ugjort på søndagsmorgen)

Det er ikke slik at all atferd kan endres ved hjelp av læringsteoretiske prinsipper. Atferd kan blant annet skyldes sykdom som gir smerte, hjerneskade, unormalt hormonnivå osv. Man kan heller ikke gjøre en hund til en katt, fordi man må spille på lag med grunnlaget for atferden. Læring foregår i en interaksjon mellom gener og miljø. Det er vanskelig å skille de to fra hverandre og det er heller ikke noe poeng. Ofte kan man høre at det blir spurt om hvor mye av atferden som er gener og hvor mye som er miljø. Dette blir det samme som å spørre hvor mye av musikken som kommer fra pianoet og hvor mye som kommer fra pianisten.

Det er videre viktig å ha kunnskap om den arten man trener. Psykologer har nytte av å vite en del om menneskers seksualitet, uten at de skal bruke seksualitet som en underliggende årsak til atferd på den måten Freud foreslo. På samme måte har hundetreneren nytte av å vite en del om hunders sosiale strukturer, uten at man trenger å anta at man må være alfahund for å kunne trene dem. Dette kan gå inn under det vi kaller artskunnskap. Det klinger nok ikke like godt å si «Du har dårlig artskunnskap», i forhold til å si «Du har dårlig lederskap». Det gir også en prøve på det pedagogiske ved utsagnet. Hvem ville ikke blitt fornærmet over å bli stemplet som kunnskapsløse?

Konsekvenser av lederskapsteorien

En ubehagelig innrømmelse

Det blir ofte påtrengende tydelig at det «de gamle» tradisjonelt har kalt lederskap egentlig er synonymt med tvang. Steen og Wilson (2002, s.61) sier at belønning «naturligvis ikke er egnet til å gjøre hunden lydig» og definerer lydighet som «at den gjør det vi ber den om selv om den slett ikke har lyst til det». Når lederskapet også blir omtalt synonymt med betingelsesløs lydighet skal det ikke mye kløkt til for å skjønne at de gjør seg avhengig av tvang og ubehag i hundetreningen.

Steen skiller mellom straff og lederskap. I følge Steen må straff komme i sammenheng med handlingen, f.eks synes han at en god måte å lære inn en sikker «ligg» på er å bruke en halvmeter lang bjørkekvist: «Plutselig sier jeg «dekk» samtidig som jeg smeller kvisten i siden på hunden og rykker den mot marken. Hunden klynker mens jeg holder den et øyeblikk nede» (Steen og Wilson, 2002, s.98).

Lederskap derimot kan utøves når som helst, helt uavhengig av situasjon, hvis det gjøres på en «hunderiktig» måte (Steen og Wilson, 2002, s.95). Dette forklares med at: «…en hund liker lederen, autoriteten, den som tukter» (Steen og Wilson, 2002, s.55). Steen mener at det å gripe hunden over nakken, riste den til den legger ørene bakover og klynker, og så bli stående med foten over nakken dens, ikke kan kalles straff. Han mener at dette er en ledermarkering og at det kun motiverer hunden til å lystre (Steen og Wilson, 2002, s.95).

«De gamle» er meget motvillig til å innrømme at nakkeristing, stirring i øynene, roping eller «alfarulle» kan være en form for ubehag. Dette blir tydelig i utsagn som: «…i hundens verden er dyp stemme og kraftig nakketak tegnet på myndighet, lederskap og trygghet» (Steen og Wilson, 2002, s.86). Dette mener jeg er en beleilig omgåelse av det som ville være en ubehagelig innrømmelse. Hvis man absolutt vil bruke straff, tvang og ubehag synes jeg at det mest ærlige er å kalle det for nettopp straff, tvang og ubehag. Da har kurselever og lesere mulighet til å ta et opplyst valg. De fleste elevene vi får inn på Fjellanger Hundeskole har rett og slett ikke lyst til å gjøre ubehagelige ting mot hunden. De har tvert i mot kjøpt seg hund for å gjøre hverdagen triveligere. Sørgelig nok har jeg selv, og flere med meg, dyrt betalte erfaringer med hvor vanskelig det er å la være å handle etter en instruktørs anvisninger selv om det egentlig byr en imot.

Pedagogikk

Det er interessant å se hvor hardnakket de forskjellige holder på sin egen utgave av teorien og hvor ulike tanker folk har om lederskap. På et kurs for gjeterhundinstruktører som Fjellanger Hundeskole hadde i 2002 ba vi alle om å definere hva de mente med lederskap. Vi fikk inn like mange ulike definisjoner som det var instruktører tilstede. En av instruktørene var så ærlig at han sa at han ikke visste. Hvis vi som instruktører ikke selv entydig kan forklare hva lederskap er – hvordan kan vi da forvente at elevene skal finne fram på denne kronglete stien?

Instruktører og hundeeiere bør ha som mål å gjøre det enkelt! Man trenger ikke tenke så mye på hva hunden funderer på; man kan i stedet observere hva den gjør. Hunder er egoister. De prøver bare å oppnå goder for seg selv eller å unngå ubehagelige ting. Som trener kan vi manipulere miljøet slik at hunden tror at det å følge våre anvisninger gir korteste vei til paradiset.

Som instruktør kan vi i en treningssituasjon ofte med fordel droppe pratet om samarbeid, respekt, tillit, lederskap og andre diffuse ting. Vi kan i stedet gå rett inn i situasjonen og prøve å løse den steg for steg. Pratet om at «du må bedre samarbeidet», «du må øke tilliten» osv er ikke spesielt pedagogisk – det forteller ikke eleven hva hun skal gjøre. Ofte er det mer egnet til å gi eleven dårlig samvittighet fordi hun tilsynelatende mangler noen spesielle evner. Som instruktør kan vi heller oppmuntre elevene til å se om tiltakene man setter inn gir resultater og forklare med enkle ord hvorfor vi mener at tiltakene kan virke.

Jeg ønsker å gi et eksempel på en helt vanlig dialog mellom en elev og en lederskapsinstruktør. For å sette det på spissen har jeg laget en parallell til en konsultasjon hos legen.

Hos legen På hundekurs (nesten selvopplevd)
Pasient/Elev Doktor, jeg føler meg skjelven og svimmel. Hunden min hører ikke på meg når jeg roper på den.
Lege/Instruktør Et klassisk eksempel på sykdom! (universaldiagnose) Et klassisk eksempel på dårlig lederskap! (universaldiagnose)
Pasient/Elev Huff, det var ikke bra! Er det farlig? Huff, det var ikke bra! Er det farlig?
Lege/Instruktør Det er ganske vanlig, jeg tror aldri jeg har sett noen som ikke har vært syk hvis de har følt seg dårlig. Det er ganske vanlig, jeg tror aldri jeg har sett et problem som ikke har vært relatert til dårlig lederskap.
Pasient/Elev Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre?
Lege/Instruktør Du må trene på å ikke være syk. Du må få hunden til å skjønne at det er du som er sjefen.
Pasient/Elev Hvordan skal jeg gjøre det da? Hvordan skal jeg gjøre det da?
Lege/Instruktør Du må gå hjem og øve deg på å bli frisk. Du må bedre samarbeidet slik at hunden får tillit og respekt til deg. Gjør lederskapsøvelser!
Pasient/Elev Kommer jeg til å føle meg bedre da? Kommer den til å komme på innkalling da?
Lege/Instruktør Ja, så lenge du ikke er syk, så er du frisk. Ja, så lenge lederskapet er i orden, så er hunden lydig.

 

I dette eksempelet har ikke pasienten/eleven fått noe informasjon som hun kan nyttiggjøre seg i praksis. Instruktøren sier at «du har dårlig lederskap hvis hunden er ulydig». Dette gir omtrent like mye informasjon som å si «hunden er ikke lydig hvis den er ulydig».

Eleven har i tillegg fått en dårlig nyhet; den dårlige innkallingen er bare symptomet på noe verre. Hun føler kanskje at målet; en hund som kommer når hun roper; nå ligger enda lenger unna. En unødvendig stor avstand mellom instruktøren og eleven kan oppstå, dersom hun også får en følelse av at hun mangler en slags naturlig utstråling. Eleven føler seg mest sannsynlig ikke spesielt trygg på tiltakene hun bør sette inn og føler kanskje at veien til en god innkalling blir lang. Dialogen mellom eleven og instruktøren har jeg, og mest sannsynlig dere, hørt mange ganger i forskjellige varianter.

Instruktøren som tilhører den gamle skolen vil siden gi konkrete eksempler på avstraffing av hunden (nakkeristing, rapp med kjepp, strømhalsbånd) for å styrke lederskapet. Dessuten ville nok denne instruktøren advart mot for mye belønning, men være sjenerøs nok til å la hunden slikke seg om munnen etter avstraffelsen (Steen & Wilson, 2002 s 32, 67 og 104) (Solheim, 1998, s.42-51)

En instruktør som har en positiv og nyere innstilling til lederskap, og aldri anbefaler straff og ubehag, kunne først tatt dialogen i figur 1 med eleven sin og deretter kommet inn på «lederskapstrening». Dette kan være å alltid gå først ut døren, alltid spise før hunden og aldri la hunden ligge i møblene. Hvordan dette skal hjelpe på innkallingsproblemet til eleven er vanskelig å forstå, men eleven får muligens hjelp med et eventuelt møbelproblem.

Instruktøren som er opptatt av å observere hva hunden gjør (atferdsanalyse), i stedet for å lure på hva den tenker (psykoanalyse), vil først analysere situasjonen ved å spørre om i hvilke situasjoner hunden ikke kommer på innkalling, hva den får som belønning, hvordan kommandoordet blir gitt osv. Deretter vil instruktøren lage en trinnvis treningsplan som setter eleven i stand til å få en god innlæring hos hunden og hjelpe eleven til å få belønnet hunden i stadig mer kompliserte situasjoner (generalisering). Videre får eleven vite hvordan hun skal opprettholde eller intensivere atferden, hvordan sette på kommandoordet, hvordan unngå at hunden blir belønnet for ikke å komme, hvordan bruke belønninger som finnes i miljøet osv. Eleven spurte om innkalling, og får hjelp til nettopp det ved å få vite nøyaktig hva hun skal gjøre i praksis.

Som instruktør bør man bestrebe å gjøre tingene enklere for elevene ved å være konkret. Det er ikke nødvendig å nevne dominans og hierarkier i det hele tatt for å forklare elever hvilke tiltak de skal sette inn for å bedre en situasjon.

Oppsummering

Hvis det stemmer at hunder sjelden opptrer naturlig i flokk kan man ikke lenger vise til at man må ha lederskap fordi hunder er flokkdyr. Det er påfallende sjeldent at lederskap blir nevnt som en viktig basis for trening av andre flokkdyr som melkekyr, undulater, fisk, smårampete geiter eller elefanter.

Lederskap beskrives som en indre tilstand og kan dermed ikke observeres. Det er derfor vanskelig å måle og man kan ikke påvise at «lederskapstiltak» har noen effekt.

Lederskapsbegrepet er dårlig egnet i en pedagogisk sammenheng fordi det er egnet til å påføre folk skyldfølelse for å mangle spesielle egenskaper, slik at hundene deres dermed ikke «ser opp» til dem. Det forteller dessuten ikke noe om hva hundeeierne konkret skal gjøre for å endre på et problem.

Ved å bevege oss bort fra lederskapsteorien og heller benytte oss av det mer velutviklede begrepsapparatet som vi finner i læringsteorien, vil vi få et mer presist og opplysende verktøy i hundetreningen. På denne måten kan vi oppnå å fjerne noe av mystikken rundt hundetrening. Når anerkjent kunnskap gjøres lettere tilgjengelig, kan flere vanlige hundeeiere og deres hunder ha glede av treningen som fører fram til målet om en trivelig og lydig hund.

Referanser

Ayllon, T., Haughton, E. & Hughes, H.B: Interpretation of symptoms: Fact or fiction. Behavior Research and Therapy, 3, 1-7, 1965
Coppinger R. & Coppinger L.: Dogs: A Startling New Understanding of Canine Origin, Behavior & Evolution. Scribner, 2001
Fraser, A.F. & Broom, D.M.: Farm Animal Behaviour and Welfare, third edition. CAB International, 1997
Jørgensen, Hanne Hjelmer: Lederskap fra et etologisk perspektiv. Canis 03/2003
Rout PK, Mandal A, Singh LB, Roy R: Studies on behavioral patterns in Jamunapari goats. Small Ruminant Research, 43 (2): 185-188 FEB 2002
Saastad, Ingar: Fremadsending. Canis 01/98
Solheim, S. E.: Realistisk hundeopplæring. Fjørtoft forlag, 1998
Steen, J. B og Wilson, E.: Hundeskolen. Gyldendal Fakta, 2002
Stortingsmelding nr. 12: Dyrehold og dyrevelferd. (2002-2003)
Svartdal, F. og Flaten, M.A.: Læringsspsykologi. Ad Notam Gyldendal