Fem vanlige ”syndromer”

Fem vanlige ”syndromer”

Når vi reiser rundt og holder kurs bruker vi erfaringsmessig mye av den første kursdagen til å kurere deltakerne for noen vanlige syndromer som viser seg å ha stor utbredelse i hundeeierpopulasjonen.

Tekst: Morten Egtvedt

Disse syndromene kan forsinke treningen og det lønner seg derfor å kvitte seg med dem så fort som mulig. Les videre, så kanskje du oppdager at du er smittet selv også – og ikke minst hvordan du kan bli ”frisk” igjen.

Ekornsyndromet

Dette syndromet arter seg ved at hundeeier tilsynelatende har en sykelig trang til å hele tiden smatte på hunden sin for å få den til å følge med. De færreste hundeeiere er klar over at de smatter så mye som de faktisk gjør, og hvis de blir gjort oppmerksom på den høye smattefrekvensen (og at de hører mer ut som små ekorn enn som gode hundetrenere) blir de fleste så flaue at de slutter av seg selv.

Å hele tiden smatte på hunden når den er uoppmerksom kan høres uskyldig ut, men mange hunder lærer å bli kronisk uoppmerksomme som følge av slik trening. Smatting og annen oppmerksomhet fra fører når hunden IKKE følger med vil stort sett forsterke denne uønskede adferden. Dette fører igjen til at hundeeier føler behov til å smatte/lokke enda mer, og så har man det gående…

Når vi oppdager symptomer på ekornsyndromet setter vi hundeeieren snarest på en streng hold-kjeft-diett hvor han/hun skal overse hunden hvis den er uoppmerksom og i stedet belønne når hunden frivillig tar kontakt på eget initiativ. Etter et par økter med slik trening ser hundeeieren som oftest en så stor forbedring i kontakten med hunden at ekornsyndromet blir permanent kurert.

Mobiltelefon-syndromet

Hvis symptomer på ekornsyndromet ikke blir oppdaget og kurert på et tidlig tidspunkt risikerer man at tilstanden til hundeeier forverrer seg og går over til et nytt og mer alvorlig stadium – det fryktede mobiltelefonsyndromet. Dette arter seg ved at hundeeier til stadighet roper ”Hallo!??” til hunden sin (som oftest i forbindelse med at hunden ikke er oppmerksom eller nettopp har overhørt en kommando). Man kaller derfor denne tilstanden også av og til for hallo-syndromet. Feltstudier har vist at lidelsen er svært utbredt blant eiere av retrievere (ikke spør meg hvorfor…), men mobiltelefonsyndromet påvises også rett som det er blant eiere av andre raser.

Lidelsen kureres i likhet med ekornsyndromet ved at hundeeier først gjøres oppmerksom på hvor latterlig det ser ut når han/hun roper ”Hallo??!” inn i øret på hunden sin. I tillegg behandles tilstanden ved å lære hundeeier å gå tilbake i treningen og trene bedre når man oppdager at hunden sjelden responderer på en kommando. Dette fungerer utrolig nok så mye bedre enn å rope ”Hallo!??” til hunden sin at de fleste hundeeiere blir kvitt syndromet ganske fort.

Hjerteinfarkt-syndromet

Hjerteinfarkt-syndromet rammer nesten 80% av alle hundeeiere, og det ser ut til å ramme like hardt i alle aldersgrupper. Til tross for at de fleste bruks- og lydighetsfolk ser ut til å være røykere (observasjoner av hundeeiere under fellesdekk med skjult fører støtter denne hypotesen), ser ikke dette ut til å spille inn på forekomsten. Syndromet rammer ikke-røykende hundeeiere like hardt.

Lidelsen viser seg ved at hundeeier tilsynelatende har et kronisk behov for å holde seg til brystet når han/hun trener hunden sin. Ofte kombineres denne merkelige håndstillingen med at hundeeier holder en tennisball eller godbit i hånda foran brystet. Endel klikkertrenere vil absolutt holde klikkeren foran brystet/magen også.

Denne tilstanden er ikke så alvorlig som den ser ut til for hundeeieren selv, men en farlig bivirkning for hunden er at den kun gidder å følge med så lenge hundeeiere holder ballen/godbiten synlig i hånda foran brystet.

Lidelsen kureres ved at hundeeier lærer å holde belønningen gjemt i lomma til hunden faktisk skal få belønningen. Og klikkeren skal holdes skjult i hånda ned langs siden når du trener. De fleste hundeeiere skjønner resonnementet og er villige til å forandre seg når de hører at de står i fare for å måtte gå med hånda som Napoleon resten av livet. Tilbakefallsprosenten er imidlertid ganske høy, og det er i alvorlige tilfeller nødvendig å supplere behandlingen med å binde hundeeiers hender stramt ned langs siden slik at de ikke spretter ukontrollert opp foran brystkassen igjen.

Bivirkningene for hunden sin del ser ut til å forsvinne ganske raskt så snart den oppdager at den kan få belønningen også selv om hundeeier går med hendene ned langs siden.

Hekseskudd-syndromet

Dette syndromet er også svært utbredt. Hundeeiere som er rammet av denne lidelsen er lette å kjenne igjen ved at de konstant står eller går med bøyd rygg/nakke og nistirrer ned på hunden sin. Lidelsen bør forsøkes kurert på et tidlig stadium for å forhindre at tilstanden blir kronisk. Hundene blir fort hjelpeavhengige av at eier bøyer seg på denne måten, og eier risikerer dermed å måtte gå slik resten av livet (noe som faktisk kan resultere i EKTE hekseskudd!)

Lidelsen kureres ved at eier får beskjed om å rette seg opp i ryggen og se rett fram. Så snart hunden finner ut at den ofte blir belønnet når eier går/står normalt også, går ting snart over. I ekstreme tilfeller kan det likevel være nødvendig å tre et kosteskaft ned i genseren på hundeeieren. Det anbefales imidlertid å prøve andre behandlingsmetoder først…

Kengurusyndromet

Det siste syndromet vi skal ta for oss i denne lille artikkelen er ikke så veldig alvorlig, men det kan av erfaring være veldig irriterende for instruktøren. Det har i de siste årene blitt mer og mer vanlig å se hundeeiere som går med noen store stygge magetasker i forskjellige farger og utførelser der godbitene oppbevares under trening. ”Det er så praktisk og lettvint å ha godbitene oppi dem”, sier hundeeiere som er rammet av syndromet.

De fleste hundeeierne ser ut til å leve greit med denne lidelsen, men min bedre halvdel og medinstruktør Cecilie har ved noen anledninger blitt observert der hun rykker magetasken av en forskremt kurselev, tramper på den og skjeller ut eleven før hun setter fyr på magetasken. I gode øyeblikk beslaglegger hun bare magetaskene til over kurset, men det hører til unntakene.

De fleste kurselever som rammes av dette syndromet (og deretter av Cecilie) ser imidlertid ut til å ta opptrinnet med stor forståelse når de blir forklart at det er veldig upraktisk med en hund som bare er lydig når vi går med en stor og stygg veske på magen (”som en annen #$%&?# kenguru”, legger ofte Cecilie pedagogisk til).

Oppsummering

Om denne artikkelen kurerer deg for noen av de nevnte syndromene (eller for alle eventuelle planer om å utsette deg for et kurs med Cecilie og meg) er ikke godt å si. Uansett tror jeg du vil ha stor glede av å observere disse syndromene på andre hundeeiere. De er mer utbredt enn man skulle tro…