4 hemmeligheter for å bli en supertrener

4 hemmeligheter for å bli en supertrener

Når ting ikke går som vi håper i hundetreningen har mange en tendens til å analysere hunden i hjel, eller finne opp de mest finurlige forklaringer på hvorfor ting går galt. Dette er ikke nødvendig...

Tekst: Morten Egtvedt & Cecilie Køste

Ved å bruke læringsteorien som grunnlag kan man i stedet fokusere på å forbedre treningen på 4 enkle punkter – dette er alt du trenger, uansett hvilken treningsmetode du sverger til. Etter å ha lest denne artikkelen vil du være i stand til å løse alle treningstreningsutfordringer du noen gang vil møte, ihvertfall i teorien. Og det er jo en god start, så les videre!

4 hemmeligheter som kan revolusjonere treningen din!
Hvis du føler at treningen ikke går så fort framover som du kunne forvente, eller bare ønsker å forbedre treningen din så mye som mulig, skal du fokusere på 4 punkter, 4 spørsmål. Såfremt hunden din er frisk vil du alltid kunne effektivisere treningen din ved å forbedre deg på en eller som oftest flere av disse 4 punktene. Vi skal i denne artikkelen gå gjennom disse 4 punktene og forklare hva som ligger i disse.

1. Timing = hvilken adferd forsterkes?

Det første spørsmålet man kan stille seg når man vil effektivisere treningen sin er om vi belønner presist nok, med andre ord om «timingen» er god nok. Å belønne noen tiendeler for sent kan i mange tilfeller være forskjellen mellom suksess og fullstendig fiasko. I en øvelse som apportering er riktig timing helt avgjørende for om vi forsterker «holde tennene rundt apporten» eller «krølle tunga for å spytte ut».

Å spørre seg selv om timingen er god nok er derfor det samme som å spørre om hvilken adferd som forsterkes. Hvis man forsterker på feil tidspunkt vil man alltid forsterke en annen adferd enn den man egentlig mente å forsterke. Hvis man belønner for sent under «holde-fast»-treningen kan man forsterke at hunden spytter ut apporten i stedet for å holde fast. Hvis man trener sitt og belønner for sent vil man forsterke at hunden blir sittende, i stedet for at den satt seg raskt. Du finner sikkert flere eksempler selv. Poenget er at hvis timingen er dårlig vil man alltid forsterke en annen adferd enn den man egentlig mente å forsterke, og det sier seg selv at dette ikke er effektiv trening.

«Man får det man forsterker – ikke det man mener å forsterke.»

Bob Bailey

I mange tilfeller er det bedre å forsterke for tidlig enn for sent. Det er to grunner til dette. Erfaringsmessig viser det seg at hvis man ber hundeeiere forsterke litt for tidlig blir det akkurat presist likevel! Den andre årsaken er at når man forsterker for tidlig er hunden ihvertfall igang med den ønskede adferden.

Bruk av betinget forsterker
Det er ofte vanskelig å servere en godbit eller en ball i nøyaktig riktig øyeblikk. Man kan forbedre timingen sin ved å benytte en betinget forsterker. En betinget forsterker er et eller annet som varsler hunden om at «belønningen er på vei». En betinget forsterker kan være ros, klikker, berøring eller hva som helst som forteller hunden at belønningen er på vei. Jo kortere og mer konsis denne betingede forsterkeren er, jo mer presist kan du forsterke. En klikker eller et kort og konsist «bra!» er godt egnet til å forsterke presist. «Braaaa, fiiiin huund, nyyydelig»» er ikke spesielt godt egnet. For at en betinget forsterker skal være effektiv bør den virkelige belønningen komme etterpå hver gang. Hvis ikke vannes den ut og mister sin effekt. Ingen hunder jobber bare for klikk eller ros i seg selv – jeg har hvertfall ikke sett slike hunder.

Ubevisst forsterkning av feil adferd
Men timing er mer enn å servere belønningen presist. Det er kanskje enda mer vanlig at folk forsterker feil adferd ubevisst under trening. Dette er også et timing-kasus.

Det første vi tar tak i på våre lydighetskurs er at vi lærer hundeeierne å slutte med å mase eller lokke på hundene sine for å få dem til å følge med. For hva er det som skjer når vi maser på hundene for å få dem til å følge med, eller lokker med en godbit for å få dem til å se på oss? Jo, vi forsterker det hunden gjør akkurat når vi vi lokker/maser på den – den ser på noe helt annet enn oss! Det er derfor bedre å vente til hunden selv velger å se på oss. Da kan vi belønne eller starte treningen. Dette blir etterhvert en god sirkel. Hunden må se på oss for å få oss til å starte med den morsomme treningen. Dermed forsterker vi at hunden tar kontakt hele tiden mens vi trener og vi får en god sirkel.

Hvis du har problemer med å få hunden til å følge med under trening er det ofte fordi du har havnet i en motsatt ond sirkel. Hunden følger ikke med, du lokker eller maser og forsterker dermed (ubevisst) at hunden ikke følger med, du må dermed lokke eller mase enda mer osv. Ettersom hunden ofte ser på deg når du maser (men ikke ellers blir din egen mase-adferd også forsterket! Det er ofte vanskelig å komme ut av en slik uvane…

Vi kan fortsette å finne eksempler på lignende tilfeller. Hvilken adferd forsterkes når hunden kommer i dårlig fart på innkallingen og vi springer fra den «for å få opp farten»? Vel, når hunden kommer i dårlig fart skjer det noe morsomt (du springer vekk fra den). Resten kan du tenke deg til selv.

På fremmadsendingen i brukskonkurranser har mange problemer med at hunden snur seg mot fører og «vingler» i stedet for å gå rett fram (såkalt «schäfer-vingling»). Dette skyldes som oftest at hunden ofte får innkallingssignalet når den snur seg mot fører. Eller at hunden når den snur seg får en ny kommando om å fortsette framover. Begge deler vil forsterke feil adferd – nemlig at hunden snur seg mot oss. Nok et eksempel på dårlig timing!

Under runderingstreningen har mange problemer med at hunden slipper bringkobbelet for tidlig når den kommer inn med melding. Hvis man da lar hunden påvise figuranten likevel vil man forsterke hunden for å slippe for tidlig. Elendig timing!

Hjelpeavhengighet
I alle treningsmetoder der man bruker noen form for hjelp eller påvirkning vil man også risikere å forsterke feil adferd. Idet hunden får påvirkningen vil den som oftest være passiv. Og dermed forsterker man nødvendigvis passivitet hver gang man bruker hjelp i treningen. Når man skal lokke en hund ned i liggende fra sittende stilling vil hunden bli forsterket for å vente passivt i sittende stilling – det er jo da vi viser den godbiten! Man unngår som oftest varige problemer med dette hvis man er flink til å ta vekk hjelpen gradvis så fort som mulig. Men at hjelp stort sett forsterker passivitet er det som er grunnlaget for hjelpeavhengighet. Hunder som er hjelpeavhengige har rett og slett blitt forsterket for å være passive for ofte.

Når vi bruker hjelp eller påvirkninger gjør vi dette for å få fram adferd som vi ønsker å forsterke hos hunden. Men det er viktig å huske at all hjelp og alle former for påvirkning også fungerer som forsterkere for det hunden gjør idet den får påvirkningen. Feil bruk av hjelp regner vi derfor også som timing-problemer ettersom vi ofte forsterker feil adferd.

Konklusjon
Hvis du har et treningsproblem må du se om riktig adferd blir forsterket. Du skal passe på å forsterke så presist som overhode mulig. Det mest effektive er å bruke en betinget forsterker. Du må også passe på at du ikke ubevisst forsterker feil adferd ved å bruke for mye hjelp, lokke/mase på hunden eller gi kommandoer på feil tidspunkt.

2. Kriterier = hva må hunden gjøre for at vi skal forsterke?

Å sette gode kriterier er noe som skiller gode hundetrenere fra de andre. Et kriterie er det hunden må gjøre for at vi skal belønne.

Alle hundeeiere setter kriterier for hunden hele tiden selv om de fleste kanskje ikke tenker på det. Vi setter et kriterie når vi forventer at hunden skal kunne trene 10 meter fra andre hunder på hundeklubben. Vi setter kriterier når vi forventer at hunden skal gå et to timer gammelt spor på et nytt sted og finne sporpinner som er 4 cm. lange. Vi setter et kriterie når vi forventer at hunden skal gå 30 meter fri ved foten før vi belønner. Vi setter et kriterie når vi bestemmer oss for å rundere 4 blindslag før hunden finner en figurant. Vi setter et kriterie når vi bestemmer oss for å belønne hunden hvis den kommer på innkalling i gallopp (men ikke belønne hvis den kommer i trav). Vi setter kriterier hvis vi bestemmer oss for å trene inn de enkelte delene av en øvelse hver for seg før vi prøver hele øvelsen sammensatt. Vi setter et kriterie når vi forventer at hunden skal kunne være hjemme alene i 8 timer uten å ødelegge noe i huset. Og vi setter et kriterie når vi roper på unghunden når den er på full fart mot en annen hund.

Uansett hva vi gjør under trening vil det være mange kriterier som hunden må leve opp til for at den skal bli belønnet. Det som skiller vellykket hundetrening fra mindre god hundetrening er hvor fornuftig vi setter opp disse kriteriene.

Treningen blir mest effektiv hvis vi setter kriteriene slik at hunden lykkes (=gjør riktig slik at den blir belønnet) så ofte som mulig. Denne regelen gjelder for all trening som bygger på positiv forsterkning (folk som trener med negativ forsterkning vil heller sette kriteriene slik at hunden ofte gjør feil slik at de får sjansen til å korrigere hunden – dette er også et bevisst valg med hensyn til å sette kriterier).

Kriteriene bør derfor settes så lavt som nødvendig i starten av treningen. Deretter er kunsten å øke kriteriene gradvis slik at hunden hele tiden greier å leve opp til de nye kriteriene (og dermed blir belønnet for riktig adferd). Dette er ikke alltid lett (spesielt siden det er så forsterkende for oss hundeeiere å gå (for) fort fram i treningen), men det er nøkkelen til effektiv hundetrening!

Hvis man øker kriteriene for fort greier ikke hunden å gjøre det vi forventer. Dermed får vi ikke forsterket riktig adferd, og treningen går ikke framover.

Hva hvis man øker kriteriene for sakte? Dette kan noen ganger være like ille. F.eks. ser man eksempler på hunder som bare trener alene uten forstyrrelser til de er 2 år gamle. Eierne får da kjempeproblemer når de først begynner å trene sammen med andre hunder (øker kriteriene). Vi ser også at mange hever kriteriene for sakte når de forsøker å shape inn en øvelse som hold fast (apport). Hvis man belønner hunden for mange ganger for bare å ta apporten i munnen uten å holde den fast litt lenger, vil man ofte få store problemer med å komme videre fra at hunden tar apporten til at den holder den i noen sekunder (spesielt hvis dette kombineres med litt dårlig timing).

En tommelfingerregel er at når hunden lykkes 4 av 5 ganger er det på tide å heve kriteriene (men det kommer litt an på øvelsen…). Kriteriene bør ikke heves mer enn at hunden har en realistisk sjanse til å klare det nye kriteriet.

På våre kurs kjører vi ofte en praktisk oppgave der deltakerne skal lære hunden å bli sittende/liggende selv om de drar hunden i halsbåndet. Dette er en oppgave i praktisk kriteriesetting. Deltakerne får ikke lov til å snakke til hunden, kommandere den eller bruke noen former for hjelp. Det eneste de får lov til å gjøre er å belønne hunden når den gjør ting riktig frivillig. Elevene starter da kanskje med å belønne hunden for å sette seg frivillig. Så belønner de gjentatte ganger for at hunden blir sittende. Så begynner de gradvis å heve kriteriene. Først kan de begynne å bevege litt forsiktig på båndet og belønne hvis hunden fortsatt sitter. Så kan de dra veldig forsiktig i båndet og belønne i det samme hvis hunden fortsatt blir sittende. Så kan de fortsette å dra gradvis hardere og hardere i båndet (ta det med ro, de får ikke lov til å rykke, de skal bare dra med en viss styrke, og hunden liker etterhvert å bli dratt i halsbåndet ettersom dette jo fører til belønning). Målet er at deltakerne skal øke kriteriene så gradvis at hunden gjør så få feil som mulig.

Kriterier bør alltid være dynamiske. Man må under hele treningsøkten se an hunden og kanskje både øke og senke kriteriene flere ganger i samme treningsøkt. Man bør også være forberedt på å forsterke flere forskjellige adferder selv om man egentlig trener på en bestemt øvelse. Hvis man egentlig trener på «sitt» med valpen sin bør man også være forberedt på å belønne bare at hunden ser på deg av og til.

Konklusjon:
I hundetrening setter vi kriterier for hunden hele tiden selv om vi ikke tenker på det. Å sette optimale kriterier gir mest effektiv trening. Hvis treningen ikke går så fort framover som du forventer er ofte årsaken at du setter for høye kriterier (eller kanskje for lave, selv om det erfaringsmessig ikke er så vanlig). Den beste løsningen er som oftest å unngå å filosofere over hvorfor hunden ikke greier det – bare senk kriteriene på en eller annen måte! Når hunden igjen viser framgang øker du kriteriene gradvis igjen.

3. Forsterkningsfrekvens = hvor lenge må hunden jobbe mellom hver belønning?

Tidlig i innlæringen bør forsterkningsfrekvensen være høy. Dette gir raskest læring. Når du begynner å belønne sjeldnere bør du gå veldig gradvis fram. Hvis ikke risikerer du at adferden «bryter sammen».

Forsterkningsfrekvensen henger nøye sammen med kriteriene. Hvis man setter for høye kriterier (forventer for mye av hunden) blir ofte resultatet at hunden sjelden lykkes og dermed blir det også lang tid mellom hver belønning (forsterkningsfrekvensen blir altfor lav). Resultatet er ofte at hunden heller begynner å lete etter forsterkning andre steder enn hos hundeeieren. Den kan begynne å kikke etter de andre hundene, på fuglene eller alt annet enn eieren.

En av de vanligste feil som hundeeiere gjør under trening er at de forsterker altfor sjelden. Resultatet blir deretter. Folk er ofte mye mer opptatt av å lokke på hunden for å få den til å gjøre det de vil (se avsnitt om timing) enn å faktisk forsterke hunden når den gjør det. Hvis man greier å sette kriteriene så lave at hunden lykkes ofte vil forsterkningsfrekvensen bli høy, og man får hunder som følger med hele tiden. Innlæringen går fort, og det er lett å trappe ned belønningen gradvis senere.

Under kontakttrening vil vi gjerne at eierne belønner minst hvert 5 sekund til å begynne med. Hvis det går lenger tid mellom hver belønning gir vi eierne beskjed om å senke kriteriene, f.eks. ved å gå lenger unna de andre hundene, eller i ekstreme tilfeller starte hjemme på stuegulvet. Der greier selv den mest «vimsete» hund å se på eieren en gang i blandt, og det er alt vi trenger for å komme igang. Deretter gjelder det å øke kriteriene, og også forsterkningsfrekvensen, gradvis.

Konklusjon
Høy forsterkningsfrekvens gir raskest innlæring. Når man senere vil ha hunden til å jobbe lenger for hver belønning bør belønningsfrekvensen senkes meget gradvis. Det er viktig å sette kriterier som tillater oss å holde en optimal forsterkningsfrekvens. Disse to punktene henger nøye sammen! Hvis treningen din går tregt framover bør du bestandig se på om dette kan skyldes at du belønner for sjelden eller at du har trappet ned belønningsfrekvensen for fort. Løsningen er som regel å belønne oftere igjen før du igjen trapper ned belønningsfrekvensen. Eller du kan også se neste avsnitt…

4. Forsterkningskvalitet = hvor hardt er hunden villig til å jobbe for forsterkeren?

Forsterkningskvaliteten er det fjerde punktet du bør se på hvis du vil effektivisere treningen din. Vel, mange ganger er det egentlig det første du bør tenke på. Jo mer effektive forsterkere du har til disposisjon under treningen, jo større potensiale har du for å gjøre treningen effektiv.

En hund som er en skikkelig «belønningsjunkie» («gal»etter godbiter, ball, kong, fille eller andre leker) er en våt drøm for alle som driver med bruks og lydighet (og sikkert mange andre aktiviteter også). Hvis man vil drive med en hundesport på toppnivå bør man derfor velge hunder som med høy sannsynlighet har slike lyster (eller der dette lett kan utvikles). Slike hunder blir som oftest skikkelige «arbeidshester». Det er egentlig upresist å si at vi vil ha hunder med stor arbeidslyst – det vi vil ha en hunder som er enkle å forsterke effektivt. Hunder som er enkle å forsterke er enkle å trene effektivt (og motsatt!).

Forsterkningskvalitet bør ofte sees i sammenheng med forsterkningsfrekvens. Jo høyere kvalitet på forsterkeren, jo fortere kan man trappe ned forsterkningsfrekvensen uten at adferden bryter sammen. Vi ser ofte at runderingshunder som virkelig elsker å leke med figuranten tåler å søke svært lenge uten å gjøre funn.

På hunder som er «gale» etter forsterkeren har hundeeieren stor feilmargin. Eieren kan ofte sette «klønete» kriterier og forsterke «altfor» sjelden – hunden vil vise framgang i treningen likevel. Med hunder som derimot bare er sånn passe interessert i belønningen har man mye mindre feilmargin. Her må eieren passe på øke kriteriene meget gradvis, og trappe ned forsterkningsfrekvensen meget gradvis. Eiere av slike hunder kan egentlig trene mye mer fornuftig enn eiere av «superhunder», men likevel kommer de ikke like raskt fram i treningen (verden er ikke bestandig rettferdig!). Det er ikke uten grunn at politi, tollvesen og seriøse utøvere innen forskjellige hundesporter er svært nøye med å velge ut riktige hunder til utdannelsen. Å bruke tiden på dårlige hunder er svært lite effektiv bruk av verdifull treningstid.

De som ikke er fullt så ambisiøse og sliter med hunder som kunne vært bedre emner kan også gjøre mye for å bedre forsterkningskvaliteten. Man kan finne bedre godbiter, vi kan gi flere godbiter, vi kan belønne lengre, vi kan bli flinkere til å leke med hunden osv. Små forbedringer på dette punktet vil som regel gjøre store positive utslag i treningen.

Å utvikle interessen for forskjellige typer forsterkere er noe av det viktigste vi kan kan gjøre i valpe/unghundtiden. Ofte får vi folk på kurs der oppdretteren har gitt streng beskjed om at eieren ikke skal leke med valpen. Det kan godt tenkes at slike hunder blir rolige og greie familiehunder, men de blir også ofte hunder med sterkt begrenset potensiale for læring som følge av dette. Det er jo trist hvis eieren etterhvert får interessen opp for lydighet eller annen trening.

Konklusjon
Ved å kjøre høyere kvalitet på forsterkeren får man større treningseffekt pr. repetisjon. Å bruke lang tid på å belønne kan imidlertid føre til at man får gjennomført færre repetisjoner, så det blir hele tiden en vurderingssak hvor bra man vil forsterke. Hvis treningen går tregt er kvaliteten på belønningen noe av det første man bør se på. Dette gjelder spesielt hvis man trener i situasjoner med forstyrrelser (konkurrerende forsterkere!) eller adferder som krever store anstrengelser fra hunden (f.eks. rundering).

Oppsummering
Hvis man vil forbedre treningen sin (og det vil vel alle) skal man hele tiden prøve å forbedre seg på en eller flere av disse 4 punktene:

• Timing – hvilken adferd blir forsterket? Kan jeg forsterke mer presist?

• Kriterier – hva må hunden gjøre for å bli forsterket? Bør jeg gjøre treningen enklere eller vanskeligere for hunden?

• Forsterkningsfrekvens – hvor ofte blir hunden forsterket? Belønner jeg ofte nok?

• Forsterkningskvalitet – hvor effektiv er forsterkeren jeg har å tilby hunden? Kan jeg belønne bedre?

Hundeeiere som lykkes med hunden sin gjør det fordi de er flinke med hensyn til disse 4 punktene. Hundeeiere som mislykkes gjør det fordi de ikke trener optimalt med hensyn til disse 4 punktene. Uansett hvilken treningsmetode eller filosofi man sverger til er man underlagt disse «tyngdelovene» for læring…

Hver eneste lille forbedring på en eller flere av disse punktene vil gjøre treningen din mer effektiv. Helt perfekt blir det aldri, men hvis du hele tiden konsentrerer deg om å forbedre deg på disse 4 punktene vil du gjøre det bedre enn de fleste.

Fordelen med å ha disse 4 punktene å gå etter er at du vet konkret hvor du skal lete hvis du står fast i treningen. Det er ikke lenger nødvendig å finne opp alskens fantasifulle (bort)forklaringer på hvorfor ting går galt. Man slipper å gjette seg til hva som foregår inne i hodet på hunden. Man må også slutte å skylde på at hunden er «ukonsentrert» eller andre bortforklaringer. Hunden kan ikke noe for vår timing, eller våre kriterier. Derimot kan du selv konsentrere deg om å forsterke mer presist, heve eller senke kriteriene, forsterke oftere/bedre osv.